Håndbokbinderen
En håndbokbinder binder inn og om nye og gamle bøker og tidsskrifter, både enkeltvis og i opplag. En stor del av en bokbinders jobb er å reparere og restaurere bøker og papir. Håndbokbindere lager også oppbevaringsløsninger som esker, kassetter og mapper til bøker, dokumenter, vinylplater eller andre ting man kunne tenke seg å beskytte. Dette kan lages i forskjellige materialer som papp, papir, shirting, lerret og skinn.

En bokbinder binder inn ferdigtrykt innhold. Når det trykte papiret kommer fra trykkeriet må det falses, heftes, limes og skjæres, så det blir en bokblokk som henger sammen. Så starter jobben med selve bindet. Her finnes det mange muligheter og varianter av konstruksjoner som velges ut ifra bokas bruksområde og design. Når bindet er laget preges titler, illustrasjoner eller annet design på bokryggen og permsidene, enten for hånd med bladgull eller i en forgyllerpresse med metall- og pigmentfolier. Det kan også preges uten folie eller gull, noe som vil vises som en fordypning i permen, og kalles blindpreg. Alternativt kan permene trekkes med et papir som er ferdig trykt med design, titler og bilder. 

Bokbinding er et både gammelt og moderne håndverk. Ved bruk av gamle, tradisjonelle teknikker lages produkter som er tilpassa dagens bruk og design.

En kort historie om bokbindet
Fra omtrent år 150 etter vår tidsregning tok kodeksformen, altså boka som den ser ut i dag, gradvis over for ruller, tavler og andre former for bøker. Fra rundt år 450 var kodeksen mer eller mindre enerådende. Allerede rundt år 400 ser man de første eksemplene på skinnbind med preg. Frem til siste halvdel av 1400-tallet ble bøkene skrevet og kopiert for hånd, noe som åpenbart var tidkrevende. Da trykking ble tatt i bruk i Europa på 1450-tallet økte produksjonen av bøker betraktelig og førte til et langt større behov for bokbindere. Dette satt fart på utvikling i bokbinderfaget. Rundt år 1500 ble trepermer byttet ut med papp, som var enklere og tidsbesparende, og ble gradvis vanligere i løpet av 1500-tallet. 

Bøker ble ofte solgt uinnbundet eller i enklere, midlertidige bind. Hadde man kjøpt en bok, gikk man til en bokbinder og fikk den bundet inn etter ens egen smak og lommebok. I England, på begynnelsen av 1800-tallet, begynte forlagene å gi ut innbundne bøker som alternativ til de uinnbundne. Disse enklere bindene i shirting ble et steg mot masseproduksjon. Fra midten av 1800-tallet ble bindene også vanlige i Norge, og er kjent som forlagsbind. Tradisjonen med å gi ut uinnbundede bøker varte helt opp til 1980-tallet, og skjer ved spesielle utgivelser også i dag. Uinnbundne bøker eller lettheftinger som de også kalles, er en løst heftet bok med kartong-omslag. Den er ubeskåret og sidene må sprettes opp ved første gjennomlesning. Lettheftingen er laget med den hensikt å være enkel å ta ifra hverandre og bindes inn på nytt i et mer solid og permanent bind. Må ikke forvekslet med den limte pocketboka.

På 1830-tallet begynte man å lage løsbind. Når man lager et løsbind, lager man permen og bokblokka hver for seg, i stedet for å bygge permen lag for lag direkte på bokblokka som man pleide å gjøre det. Når permen og bok lages hver for seg, kan hele permen legges flatt i forgyllerpressa. Ved å bruke forgyllerpresse og messingklisjé kunne man ved ett preg dekorere hele permen – forperm, bakperm og rygg. Dette gjorde det mulig å mekanisere dekoreringen av boka. Håndbokbindere hadde tidligere preget for hånd, da begrenset til ett og ett stempel, én og én bord eller tekstlinje. Løsbindet var ett av mange steg mot en full mekanisering av prosessen ved å binde inn en bok, og det var også på denne måten man bandt inn forlagsbindene. 

På 1850-tallet kom de første smussomslagene, eller vareomslagene som det også kalles. Dette papiret er brettet rundt den innbundne boka og var opprinnelig ment som beskyttelse for bindet, men ble etterhvert benyttet til reklame og design som illustrerte bokas innhold.

Pocketboka kom på 1930-tallet og førte til en stor omveltning i bokmarkedet. Det lille formatet og det enkle og billige designet ble svært populært, og masseproduksjonen var i gang for alvor. Den limfreste pocketboka er i dag kanskje det mest brukte bokbindet innen de aller fleste sjangere.

I likhet med mange andre håndverksfag er bokbinderfaget opprinnelig et rent håndverk som på slutten av 1800-tallet ble mer og mer automatisert med maskiner. Automatiseringen førte til at man i dag har delt faget i to grener; håndbokbinder og maskinbokbinder. På et maskinbokbinderi har man det man kaller en bokgate, som er en rekke av mindre maskiner som er koblet sammen. Hver enkelt maskin imiterer på en forenklet måte hver operasjon av arbeidet en håndbokbinder gjør.

BOKAS ANATOMI

Forskjellige bindtyper

Her er et forsøk på å lage en liten oversikt over noen av de forskjellige bindtypene, deres bruksområde, konstruksjon, materialer og litt historie.

Pocketbok 

Bruksområde

Pocketboka, også kjent som limfrest eller klebebundet bok, er antageligvis den vanligste måten å binde inn litteratur på i dag. Pocketboka er billig å produsere og billig å kjøpe, og kan tross sitt dårlige rykte være en fin og praktisk innbinding til de fleste typer tekster, om den er lagd ordentlig.

Materiale 
Papir, lim og kartong.

Konstruksjon
Pocketboka består som regel av løse blader som er limt i ryggen og satt inn i et kartongomslag. Selv om pocketboka antakeligvis er den mest utbredte innbindingsmetoden i dag, er den kanskje også den mest uglesette, da den kan være vond å lese i og fort faller ifra hverandre. Pocketbokas svakhet ligger ofte i at limet og papiret er av dårlig kvalitet, eller, og som regel det største problemet, at fiberne i papiret ligger i feil retning. Papirfibre er bittesmå tynne rør som ligger side om side. De vil naturlig kunne brettes på langs uten problemer, men brettes de på tvers knekker de. Papirfibrene utvider seg og trekker seg sammen i takt med temperatur og luftfuktighet, og vil bevege seg i bredden, men minimalt i lengden. Når papiret er limt sammen slik at fibrene går langs ryggen og ikke på tvers, kan de utvide seg og trekke seg sammen uten å forstyrre forbindelsen i ryggen. Er papiret derimot limt sammen med fibrene liggende på tvers av ryggen, kan bevegelsen i papiret gjøre at limingen til slutt gir etter og boka vil falle ifra hverandre. Feil fiberretning gjør også at boka blir vond å bruke, da bladene vil føles stive og papiret vil stritte imot når man prøver å åpne den. Dette vil føre til ytterligere belasting på bokryggen når boka brukes. Om papirfibrene ligger i riktig retning, vil boka få et bedre opplokk, bli lettere å bla i, tåle mer og vare lenger. Er man nøye med disse detaljene, kan en pocketbok være en fin, praktisk og leservennlig innbinding.

Pocketboka forveksles ofte med det man kaller en letthefting, også kalt en uinnbundet bok. En letthefting er en løst heftet bok med kartongomslag. Den er som regel ubeskåret og sidene må sprettes opp ved førte gjennomlesning. En lettheftning er ment som en midlertidig innbinding og er laget med den hensikt å være enkel å ta ifra hverandre og bindes inn på nytt i et mer solid og permanent bind.

Historie
Pocketboka kom på 1930-tallet, og navnet kommer av bokas format, som gjorde den liten og lett nok til å ha i lomma.

Lavfalset bok

Bruksområde
Ved siden av pocketboka er dette den vanligste bindtypen som lages i dag. Den brukes til all slags litteratur, skrivebøker og kalendere. Den lavfalsede boka kan sies å ha blitt et slags standardbind. 

Materiale
Denne typen bind lages ofte som helbind i shirting eller papir. Ved helbind er hele boka overtrukket i samme materiale, ved halvbind er rygg og hjørner i ett materiale, og permsidene i et annet. Som overtrekk til permsidene bruker man ofte et ensfarget eller dekorert papir. Det er heller ikke uvanlig å bruke skinn på lavfalsede bøker. Moderne innbindinger er ofte i helbind, overtrukket med ferdig trykt papir med tittel og design. Papiret er som regel foliert med en plastfilm for å beskytte papiret og gjøre bindet sterkere. Med moderne utgivelser følger det også ofte med et vareomslag som ekstra beskyttelse.

Konstruksjon
Denne typen bok lages vanligvis som løsbind, men kan også bindes inn som bygd bok. Ved bygd bok er bindet bygget direkte på bokblokka del for del, så trekkes den over før den håndforgylles med tittel og annen dekor. Lager man den som løsbind, lager man boka og permen hver for seg og henger inn boka i permen til slutt. Dette gir mulighet for å prege permen i en forgyllerpresse før bokblokka henges inn i permen. Det karakteristiske ved denne innbindingen er at permpappen ligger litt ut fra falsene på bokryggen og danner en fordypning langs ryggen som kalles steg, i motsetning til en dypfalset bok der permpappen ligger helt inn til falsene på bokryggen og man får en helt jevn overgang mellom permsiden og ryggen. 

Historie
En lavfalset bok er en typisk maskininnbundet bok som ble mer og mer vanlig sammen med automatiseringen av bokbinderarbeidet utover 1850-tallet. En del forenklinger i bokas konstruksjon ble gjort for at det skulle bli mulig å binde den inn maskinelt. Når en håndbokbinder lager et løsbind kan rollene sies å være byttet om, og håndbokbinderen imiterer maskinen, som i utgangspunktet imiterte håndbokbinderen.

Dypfalset bok

Bruksområde
En dypfalset bok er som regel en håndinnbundet bok og brukes i dag til finere innbindinger, mindre opplag, luksusutgaver og bibliofile bøker. 

Materiale
Til denne typen bind brukes det oftest skinn, enten helbind eller halvbind. Halvbind har gjerne rygg og hjørner i skinn, kombinert med ensfarget eller dekorert papir som overtrekksmateriale.

Konstruksjon
Den dypfalsede boka kan lages som både bygd bok og som løsbind. Ved bygd bok er permen bygget rett på bokblokka før den trekkes over og til slutt håndforgylles tittel og dekor. Lager man den som løsbind, lager man permen og boka hver for seg og henger inn boka i permen til slutt. Dette er en raskere innbindingsmetode, men ikke like nøyaktig og solid som hvis man bygger boka. Det karakteristiske ved en dypfalsa innbinding er at permpappen ligger helt inntil falsene på bokryggen og man vil få et helt jevnt ytre, i motsetning til en lavfalset bok, der man får et steg mellom pappen og bokryggen. 

Historie
Denne typen bind utviklet seg fra 1500-tallet og var opprinnelig en bok med fast rygg, det vil si at materialet er limt direkte på bokryggen. Da heftehyssingene ikke er nedfelt i ryggen ved denne metoden, bli de liggende utenpå og danner forhøyninger under skinnet på tvers av bokryggen. Etter hvert ble hyssingene felt ned i ryggen ved å sage og file små spor i arkene med plass til heftehyssingen, og man fikk en helt slett rygg. Man fortsatte med å lime skinnet direkte på ryggen, men etter hvert kom løsryggen og fra 1800-tallet og utover ble dettte mer og mer vanlig. Ved løsrygg blir overtrekket limt på en kartongrygg og ikke direkte på bokblokka. Løsryggen festes til bokryggen ved hjelp av en hylse av kraftig papir som limes mellom permens løsrygg og bokas rygg og danner forbindelse mellom bok og bind. Denne konstruksjonen er bare mulig å lage om man feller ned hyssingen i bokryggen.

Etterhvert begynte man å dekorere løsryggen for å imitere opphøyningene heftehyssingen lager på en fast rygg, eller ekte bind, som disse opphøyningene blir kalt. Man brukte strimler av skinn eller kartong som man limte på tvers av løsryggen under skinnet, og dette har ingen annen funksjon enn å gi boka et mer klassisk utseende. Disse forhøyningene kalles falske bind, eller opphøyde bind.

Dypfalsede bøker med fast rygg og løsrygg har forandret seg lite siden 1700-tallet, og man bruker stort sett de samme materialene og teknikkene i dag.

Stivbind

Bruksområde
Stivbindet har vært svært mye brukt til ulike typer skrivebøker, kontorbøker og skolebøker fordi den har et godt opplukk. Når boka åpnes ligger den helt flatt på bordet, og er enkel og behagelig å skrive i.

Materiale
Til stivbindet brukes tradisjonelt shirtingrygg og skjulte shirtinghjørner, samt agatmarmor eller annet dekorert papir som overtrekk og gjerne med et skilt med ramme på forpermen. Stivbindets snitt er ofte dekorert med imitert marmorering i blått eller sort, rullet på med en mønsterrulle.

Konstruksjon
Det karakteristiske ved et stivbind er at det har fast rygg, det vil si at ryggmaterialet er limt direkte på bokryggen. Denne konstruksjonen gir boka et godt opplokk, og boka vil ligge helt flatt på bordet når den er oppslått. Det gjør den enkel å skrive i, og det er også uproblematisk å skrive helt inn til margene. Permene er ofte skåret helt jevnt med bokblokka i hode og fot, og noen ganger også foran.

Historie
Stivbindet har lang tradisjon innen kontorbøker. Før digital lagring ble mulig, ble alt skrevet ned, logget og journalført fysisk, både i hjemmet og i arbeidslivet. Stivbindet, sammen med protokollen, var helt nødvendige verktøy, akkurat som en datamaskin er det i dag.

Protokoll

Bruksområde
I likhet med stivbindet er denne konstruksjonen også en arbeidsbok og bruksgjenstand. Protokollbindet er ofte brukt til større formater, som regel A3 og A4.

Materiale 
Protokollbindet bindes inn, som både helbind og halvbind, i skinn. Til halvbind brukes ofte shirting som overtrekk på permene for at bindet skal bli ekstra slitesterkt. I tillegg har man også det man kaller protokoll med beslag. Det brukes gjerne til finere protokoller. Her brukes det tradisjonelt mollskinn eller annen kraftig tekstil i helbind, og deretter blir det lagt på dekorative skinnbeslag utskåret i forskjellige fasonger og satt på permens hjørner og ryggens fot og hode, altså der boka er utsatt for mest slitasje. Protokoll med beslag er som regel forsynt med nedfelte skilt i skinn på forperm og rygg, preget med ramme og beskrivelse av innhold. Snittet på protokoller er ofte farget eller marmorert.

Konstruksjon
Protokollen er en håndinnbundet bygd bok. En protokoll skal være holdbar, tåle mye bruk, og krever derfor en solid innbinding. På engelsk heter den springback, fordi ryggen er konstruert som en fjær slik at boka spretter opp når den åpnes. Bindet har en veldig spesiell rygg bygget opp med flere lag løsryggskartong og shirtingforsterkninger. Den solide ryggen bidrar også som støtte i midten når boka ligger oppslått, og gjør den enkel å skrive i. Det brukes to papplater på hver permside for å gjøre dem ekstra kraftige. Forsatsen og flere av bladene foran og bak i boka, hvor man regner med mest slitasje, er også forsterket med shirting- og lerretsfalser. Protokollen er laget for å være en bruksgjenstand som skal tåle slitasje. I motsetning til en litteraturinnbinding som man kanskje leser en gang eller tre, skal en protokoll tåle å brukes daglig både til å skrive i og til å slå opp i. 

Protokollinnbindingen har mange sikkerhetsmekanismer for at det skal være umulig å forfalske innholdet. Dette gjøres fordi protokollen er brukt til regnskap eller annen viktig informasjon som ikke skal kunne forandres etter innføring. Snittet er ofte farget eller marmorert for at det skal være vanskelig å legge til eller fjerne en side. Gjør man det, vil det tydelig vises i snittdekorasjonen. Dessuten er protokollen ofte gjennomdratt, det vil si at det er boret et hull og trukket en snor igjennom hele bokblokka. Snoren er festet med en skinnlapp foran og et vokssegl på innsiden av bakpermen. Dermed er det umulig å legge til nye sider.

I tillegg er protokollen paginert eller foliert. At protokollen er paginert betyr at sidene er nummererte, helt enkelt at sidene har sidetall. Er den foliert, har man nummerert bladene. Dette fungerer også som nummerering av oppslaget. Dette kan være praktisk da man ofte har skjemaer som strekker seg over begge sidene i oppslaget. Enkelte protokoller er også det man kaller dobbelfoliert, altså at siden til venstre og siden til høyre samme nummer for å understreke at nummereringen er av oppslaget. Dette gjør det lett å oppdage om noe er borte.

Historie
De engelske brødrene John og Joseph Williams tok patent på protokollbindet i 1799. Denne typen innbinding var i utbredt bruk der større bøker for regnskap og journalføring var nødvendig. Protokollbind var standard innbinding for kirkebøker i Norge og man var lovpålagt å lagre denne informasjonen fysisk frem til 2008. Fra da av ble det lov å lagre denne informasjonen digitalt, og den fysiske kirkeboka forsvant gradvis. Frem til digital lagring tok over hadde man egne protokollverksteder som bare lagde protokoller, loggbøker, journaler og andre kontorbøker. Nå forekommer protokollen gjerne som finere skrivebøker eller gjestebøker.